Kjære menighet.
Det har vært en merkelig fastetid, en fastetid hvor vi har måttet faste på selve fasten. For det vesentlige for meg har alltid vært gudstjenestene, messene, korsveiandaktene, og særlig i Den Stille Uke, feiringen av Herrens inntog i Jerusalem, og hans lidelse død og oppstandelse. Privat bønn og skriftlesning og indre omvendelse hører med i fastetiden, men dette skjer i den større sammenhengen, i fellesskapet med de andre troende, med hele Kristi mystiske Legeme. Dette er selvfølgelig – også når vi er henvist til å be hver for oss – også da er vi aldri alene, for vi er forbundet med Frelseren i hans Mystiske Legeme, Kirken. Men allikevel savner jeg fellesskapet i messene, i en fullsatt St. Paul Kirke, når hundrevis av troende jubler når Herren drar inn i Jerusalem, eller kneler i tilbedelse foran Den Korsfestede Frelser på Langfredag, eller jubler ut Påskens Alleluia.
Det er også de tilbakemeldingene jeg har fått fra mange i menigheten; også de savner Kirken og vår egen menighet. Og det er godt at det er slik – at vi savner vår menighet. For det kan være flott å se en stor messe med Paven fra Peterskirken, men det er noe eget ved den menigheten og det kirkerommet hvor vi selv daglig går for å tjene Gud og bli tjent av ham.
Jeg vet også at dere savner Kirken og menigheten, gjennom den respons jeg får, både telefoner, e-mailer og også alle de bidrag som er kommet inn til menighetskontoen etter min oppfordring om å bidra med kollekt. Det er kommet mange bidrag, noen veldig store og mange små og middels. Alt hjelper til å holde hjulene i gang i menigheten. Våre ansatte jobber, selv om kirken er stengt. Katekese finner sted på nett, registreringer o.l. blir gjort, alterutstyr og presteklær blir vasket, kirken blir vasket så den ikke støver ned og messer blir feiret og strømmet eller lagt ut på nett.
Tusen takk til alle dere som har bidratt og bidrar økonomisk, og til alle dere, som ber for oss, både prester og ansatte og for hele menigheten. Dere skal vite at vi ber for der også og lengter mot den dagen da vi igjen fritt kan samles i vår St. Paul kirke og Marias Minde.
Dette savnet må vi bære i tålmodighet i disse Corona-tider. For selv om mange av oss personlig ikke frykter sykdom eller smitte, så må vi ta hensyn til våre brødre og søstre, slik at vi ikke utsetter dem for fare. Så må vi holde ut og bære vårt savn og vårt kors, som vi forener med Herrens, Jesu Kristi kors.
Menighetens prester feirer trofast Det hellige Messeoffer og ber Tidebønnene, Kirkens offisielle bønn. Og når vi gjør det, så ber vi først og fremst for dere, medlemmer i St. Paul Menighet, og for de troende i vårt bispedømme og vårt land og i hele Verdenskirken. Vi ber for deres åndelige og fysiske liv og helse, om Guds velsignelse og Marias vern. Vi ber for de levende og de døde. Alle hører vi til Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, Kristi mystiske Legeme. «Når et lem lider, så lider alle de andre lemmene med.» Derfor ber jeg dere alle om å være med i bønn for hverandre, for oss alle. I troen og bønnen er vi med å bære hverandre gjennom våre vanskeligheter, og erfarer vi selv å bli båret av de andres bønn. Nettopp i bønnen opplever vi at Gud er oss nær, og er vi nær hverandre som lemmer på Kristi mystiske Legeme.
Måtte Gud i sin nåde, la oss modnes i bønnen og vokse i troen, så Påskens Triduum må bli for oss alle en sann «Pessach», «Forbigang» – en gjennomgang fra angst og mørke til Påskefestens jublende glede.
Oremus pro invicem.
Deres sogneprest Dom Alois