Inngang; Sanne Gud På deg jeg tror. LH 496
Messe 11
Salme 118: Lovpris Herren, for han er god, for evig varer hans miskunn.
Offertorium: Han er oppstanden. Halleluja! LH 762
Utgang; Deg være ære! LH 493
Husk søndags-vips: 111576
Nedenfor kan du lese pater Erik Holths preken:
«Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn»
Kjære troende!
Den annen søndag i påsketiden er viet Guds barmhjertighet. I dag avsluttet vi vår novene om og til Guds miskunn, og alle de tre tekstene i dag peker på hvordan Gud i sin barmhjertighet møter sin Kirke og enhver som gjennom dåpen og troen hører til det som kalles Kristi mystiske legeme.
Gud er barmhjertighet. Det er en del av Guds vesen, hans natur. Guds barmhjertighet handler om mer enn at Gud synes synd på oss mennesker, der vi ofte går oss vill, der vi tar til takke med dårlige eller halvgode svar i vår stadige søken etter den absolutte sannhet, godhet og skjønnhet. For Guds barmhjertighet kan ikke skilles fra Guds handlinger. Guds handlinger gjennom frelsens og Kirkens historie er blitt vår felles erindring; det som forteller oss hvem Gud er, hva Kirken er og hvem vi er som i Kristus hører Kirken til.
Når vi i Det gamle som i Det nye testamentet lovsynger Guds barmhjertighet, pekes det alltid på hvordan han har grepet inn til frelse i historien.
I Kirkens bønner vises det til hvordan Gud i sin miskunn skapte verden, hvordan han med mektig gjerning frigjorde sitt folk fra Egyptens slaveri, førte det gjennom Det røde hav, gav sitt folk Loven, felte dets fiender og gav det landet Gud hadde lovet fedrene til eiendom. Gud lovsynges fordi han holder det han lover.
Derfor er Gud rettferdig. Guds barmhjertighet og hans rettferdighet er to sider av samme sak. Gud er rettferdig fordi han er full av miskunn. Han er rettferdighet og full av miskunn fordi hans kjærlighet varer evindelig. Det ultimate uttrykk for Guds kjærlighet er hans frelseshandling i og gjennom Jesus Kristus, slik Johannes skriver i sitt første brev: «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»[1] Det er til Hans død og oppstandelse vi er døpt. Gjennom Guds miskunn ble vi her gjenfødt til et levende håp. Her mottok vi ved Kristus en uforgjengelig arv!
Med Salme 118, som er dagens responsoriesalme, lovsynger vi Gud for hans miskunn og hans rettferdighet. Gud holder det han lover. Derfor synger Kirken i tro og vel vitende om at det som vi synger peker utover seg selv: Salmen handler om Kristus og også om hans Kirke! For det er i Kristus Gud viser sin miskunn og sin rettferdighet: «Stenen bygningsmennene vraket er blitt hovedhjørnesten. Dette er Herrens verk, det er underfullt i våre øyne.»
I og gjennom Kristi Kirke vi får del i den frelse Gud har lovet oss slik vi også ba om i dagens kollektbønn: «Øk i oss din nåde, så vi stadig dypere kan erkjenne dåpen som gjorde oss rene, Ånden som vi ble gjenfødt ved, og blodet som virket til vår frelse.»
Dagens tekster viser oss hvordan Jesus Kristus ikke trekker seg tilbake etter endt gjerning, men hvordan Gud virker i og gjennom Kirken med sin miskunn og rettferdighet, slik han lovet sine apostler: «Fred være med dere. Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.» Og videre: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.»[2] Denne gave er fremdeles virksom. Dette løftet gjelder fremdeles. Denne tjeneste er også i vår tid virksom i og gjennom Kirken; hennes biskoper og prester.
Når vi feirer søndag, er dette derfor ikke fordi vi i nostalgi minnes noe som bare hører fortiden til. Hver eneste søndag feirer vi påske: Hans offer på Golgata blir nærværende blant oss i eukaristien, og her møter han oss som Den oppstandne, slik han møtte apostlene «den første dag i uken» med et «fred være med dere!»
Flere av apostlene skrev ned det de så og hørte. Når vi hører deres ord lest, er det Ordet som møter oss og Ånden som vekker troen i oss og helbreder oss, slik Kristus helbredet dem som skyggen til Peter streifet, eller Thomas, han som fikk lindret sin tvil ved å stikke fingeren i sårmerkene i Jesu hender og legge hånden i hans side.
Vi tror ikke, mine venner, fordi vi ser, men fordi vi i apostlenes skrifter hører Guds Ord, at vi ved dette tror at Jesus er Messias, Guds Sønn og ved troen eier livet i hans navn. I møte med Kristus og sammen med Thomas er det vi derfor bekjenner vår tro på Ham: «Min Herre og min Gud» og med Salmisten lovsynger Ham med et «Lov Ham. Han er god. Evig er hans kjærlighet».
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
[1] 1 Joh 4,10
[2] Fra dagens evangelietekst: Joh 20,19-31