Den nyordinerte pastor Eidsvig kom til Bergen høsten 1982. Han ble kapellan i menigheten og brukte i starten av sin karriere mer tid i skolebrakken på Florida enn i prestegården i Christiesgate.
Han ble umiddelbart del av skolens miljø, utover å være skoleprest, underviste han i kristendomskunnskap og engelsk, har var en god lærer og en god kollega. Han brukte kontaktene på skolen som utgangspunkt for sin sosialisering, ikke minst gjennom elevene å få nære forhold til deres familier. Pastor Eidsvig vokste inn i Bergen, selv om han ikke alltid helt gikk i ett med tapeten. Han var sterk i bruken av collar i offisielle sammenhenger og gjeninførte ukentlig skolemesse. Hans forfinete bruk av det engelske sprog, var av slik art den fritok ham fra samtaler om engelsk fotball. Han mønstret til personalsamling på Finse i februar i nordvest kuling, dresset med filthatt, lang sort frakk, kalosjer og paraply. Hans tørre humor, var av slik art at flere med glede mintes den tidligere sogneprest Gorrissen – han kunne imidlertid oppleves som sarkastisk.
Skolen var imidlertid i en utfordrende situasjon ved at veiplanene med det store krysset på Nygårdstangen ville kreve at skolen måtte avgi både tomt og bygninger – uten at det ble vist til noen løsning for den. Det medførte sterke diskusjoner om skolens fremtid. En del i menigheten, blant dem daværende sogneprest, pater Hertman ofm, mente at tiden for katolsk skole var forbi. For andre, ikke minst St. Franciskussøstrene og krefter blant etablerte i menigheten og skolen, var det likevel klart at vi måtte ta utfordringen. Søstrene overlot sitt gamle Moderhus i Nygårdsgaten, til bispedømmet for at dette kunne inngå i et kompleks med katolsk skole, prestegård og øvrige menighetsfunksjoner på eiendommene Nygårdsgaten 3, Christiesgate 16 og bolighuset i Fosswinckelsgate 2. Mange andre muligheter ble vurdert også, herunder overtagelse av kommunale skoler og utbygning på Marias Minde. Men løsningen ble uttrykt ved skolens kamprop i 17. mai-toget: «St. Paul skole, her er vi – ved vår kirke vil vi bli.»
Det var ikke selvsagt at et nytt skole- og menighetssenter skulle forsøkes gjennomført – utfordringene stod i kø og vi måtte gjennom noen krevende interne feider. Men da Bernt Eidsvig i 1986 ble utnevnt til sogneprest ble det klarhet i saken. Det ble dannet en styringsgruppe med sognepresten, Helge Hamre som leder og Tore Ludvig Olsen som hadde bakgrunn både fra menighetsråd og skolestyre samt skolens rektor. Biskop Schwenzer følte seg nok hardt presset, ikke minst av pastor Eidsvig, før han tillot utbygningen.
Vi tar ikke alle enkeltheter, men det nye anlegget ble innviet ved skolestart høsten 1991. Uken etterpå reiste pastor Eidsvig til Klosterneuburg for å tre inn hos Augustinerne. Alle som kjenner St. Paul skole, kjenner Bernt Eidsvig som en av dens avgjørende venner – og for mange en nær, personlig venn.
Gjermund Høgh
Bergen, 01.05.2025