Kjære troende,
Bare for noen få uker siden kunne vi ikke ha forestilt oss at skjærtorsdagsmessen ville bli feiret som idag: Klokkene ringer for å samle Guds folk, men vi må låse dørene. Vi hører evangeliet om fotvaskingen, men vi kan ikke vaske noens føtter! Vi pålegges koncelebrasjon, men kan bare la noen få prester stå ved alteret – med to meters avstand.
Dette skjer ikke på kommando av en ugudelig diktator, men i en bevisst solidaritet med våre myndigheter, for å forhindre alvorlig sykdom og død.
Denne gang gir vi avkall på det som er det mest sentrale i vårt kristne liv til fordel for noe vi motstrebende må godta som et høyere gode: Det sakramentale fellesskap hvor vi skjærtorsdag minnes og mottar Herren selv, erstattes – for liv og helses skyld – av en åndelig kommunion. Jeg tror ikke det er skjedd i verden over noen gang tidligere. Vi ber Gud at det aldri må skje igjen.
Kan vi forestille oss at det kan skje noe godt på grunn av det Guds folk må gi avkall på i denne tid?
Jeg tror det, men la oss nå nærme oss Gud med våre spørsmål for så å lytte til hans svar. For min egen del kommer ordet «lengsel» høyt opp. Vi er skapt i hans bilde. Ikke bare elsker han hvert menneske, han har skapt oss til å elske ham. Også før nattverden ble innstiftet, viste han omsorg for, ja næret og førte sitt folk ut av nød. Det gjør han også i denne tid. Det er med sorg dere lever med eucharistisk faste; det er med sorg jeg har måttet pålegge dere å holde dere borte fra messen.
Sorg er imidlertid ikke alt. Mange har fortalt meg om lengselen etter kommunionen som noe positivt. Nå ser de hvilken rikdom de har del i og tilgang til klarere enn før. Gleden er i forventningen; de vet Kristus kommer til dem når vi vender tilbake til det normale, men de erfarer at han også kommer til oss i denne trengselstid. Dette gjør ikke lengselen etter sakramentet mindre, men lengselen er balansert av innsikt.
Kjære troende, skjærtorsdagen er prestenes særskilte festdag. Jeg feirer alltid denne messen i takknemlighet for våre prester, og for de prester jeg har kjent som har forlatt denne verden – for deres eksempel og utholdenhet. Jeg legger dere bønn for prestene på hjertet. De lever for dere, for at dere skal ha tilgang til sakramentene. De skal trøste dere når dere er syke og motløse; de skal døpe og undervise deres barn. Og uten dem ville dere alltid ha måttet leve med eucharistisk faste.
Fordi dere ber, har prestene mottatt sitt kall. Det finnes ingen annen forklaring. Skulle de ennå mangle noe i visdom og hellighet, så be enda mer for dem. Jeg gleder meg over våre prestestudenter som er her til stede, for de svarer på kall dere har bedt frem. De er også deres ansvar.
Jeg ønsker dere en velsignet feiring av påskens hellige triduum. Jeg lengter etter den dag vi kan feire messen i samme rom.
+Biskop Bernt Eidsvig