Evige Gud, vi feirer minnet om den hellige nattverd da din enbårne Sønn, før han overgav seg til døden, skjenket Kirken sitt kjærlighetsmåltid, det nye og evige offer. Gi oss å finne kjærlighetens og livets fylde i dette mysterium
Salmer:
LH 459 Sion, pris din saliggjører
LH 13
LH 657 Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte
LH 459 Sion, pris din saliggjører
P. Eriks preken:
Kjære troende!
Som Kirke, som troende, familier og enkeltmennesker befinner vi oss i år i en spesiell og uønsket situasjon. Troens folk lengter etter Kristus, gitt oss i eukaristiens gaver. Kristus lengter også etter å feire påske med sine, slik han selv sier ifølge Lukasevangeliet: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide.»[1]
Videre kan vi spørre oss; ble ikke både den jødiske og kristne påskefeiringen innstiftet i en situasjon som mildest talt kan beskrives som både spesielle og særs uønskede? Israels folk feiret sin første påske i slaveri. Herren Kristus og hans disipler befant seg i okkupert land, og Mesteren selv er truet på livet, er blitt forrådt og skal utleveres til sine bødler. I denne uønskede situasjon – som kanskje i det store og hele ikke er så spesiell, men er én side ved det å være menneske, bryter Herren Kristus brødet og hever begeret – handlinger som han lar peke utover seg selv og frem mot deres oppfyllelse i tid eller evighet.
Allerede Den gamle pakts påskefeiring griper inn i noe nytt, noe som er i ferd med å skje, slik som forordningen for den jødiske påskefeirngen : «Denne måneden skal være nyttårsmåneden for dere. Dere skal regne den for den første måneden i året.» Oppfyllelsen av Guds løfter om frihet og borgerskap i det lovede landet innledes der ved påskemåltidet. Derfor sitter paktsfolket parat til oppbrudd mot den fremtid Gud vil gi. Det lyteløse lammet eller kjeet var offeret som kjøpte folket fri.
Blodet på dørstolper og dørbjelker var tegnet på det liv og nyvunne frihet Gud skjenket dem i dødsnatten. For enhver jøde er det å holde påske å feire at Gud oppfyller sine løfter, i dag eller engang i fremtiden.
I og med Jesu feiring av påsken med sine apostler, er den gamle paktens påske i ferd med å oppfylles. I rammen av påskemåltidet, knytter Jesus fortellingen om liv, nyvunnen frihet og håp til den død han selv skulle lide. Det er ham Den gamle pakts påskemåltid siktet imot:
Han er det uskyldige lam som skal ofres, offeret på korstreet oppfyllelsen av det blod som ble strøket på dørstolpe og dørbjelke og der folket den gang ble gjort fri fra slaveriet under farao, gis vi frihet fra synd, djevel og død. Der husfaren i hver hustand i Den gamle pakt skulle slakte påskelammet, trer Jesus frem som presten som bærer frem offeret, slik lovsangen under nattverden tradisjonelt lyder: «Han er den sanne og evige Prest, som innstiftet det uforgjengelige offer da han for vår frelse frembar seg selv som offergave til deg.»[2]
Påskemåltidet i Den gamle pakt var ikke bare var et minnemåltid over noe som hendte dengang «i gamle dager», men en stadig påminnelse om at Gud Herren holder ved sine løfter også i dag i den stund Herrens måltid feires. På samme måte ser Den nye paktens påskemåltid utover seg selv: I eukaristien møter vi ham som gav seg selv som offer, han hvis død vi forkynner «hver gang vi spiser dette brød og drikker dette beger», for å si det med den hellige Paulus. I dette handling gjøres Guds frelseshandling i Kristus nærværende hver gang den feires!
Når vi feirer eukaristien møter vi Ham som stod opp den tredje dagen, han som sa: «Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»[3]
Eukaristien er vår viaticum, vår ferdakost, slik mannaen var det for israelsfolket på vandringen mot det land Gud hadde lovet. Ham vi mottar i og under brødets og vinens skikkelse her, er den samme som Han som vil ta imot oss når han kommer igjen!
I eukaristien gir Herren oss en forsmak på det himmelske måltid. Her, i Kristus, i sakramentet, ligger frelsen og friheten gjemt under brødets og vinens dekke. Her tar han bolig i oss, slik at vi kan kan omdannes til den virkelige virkelighet som er Herren Jesus Kristus.
Det er denne virkeligheten som kommer til syne når Jesus bøyer seg ned og vasker føttene til disiplene. Denne handlingen er uttrykket for en virkelighet preget av en kjærlighet som gir av seg selv, gir seg selv. Ved å vaske apostlenes føtter, gav han dem og oss et eksempel på hva det er å følge ham: «Det største her i verden /er ikke kløkt og makt, /men Herren glad å tjene / i kjærlighetens drakt.»[4]
Som Kristus elsker skal vi elske. Som Kristi tjeneste er, skal også vår tjeneste være: Å tjene, ikke å bli betjent. Dette er det nye budet han vil gi oss: «Elsk hverandre. Sånn jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Å elske har ikke så mye med følelser å gjøre, men å tjene.
Dette er en ny ledelsesmodell som er det motsatte av hva mange tenker hva kristentro går ut på. Det er en ledelsesmodell både for fremtid og evighet – også under tider som både oppleves som spesielle og uønskede.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige
ånds navn.
[1] Luk 22,15
[2] Jfr. Prefasjon for Den Hellige Eukaristi I
[3] Luk 22,16
[4] Dahl, Jonas, Guds Sønn steg ned å tjene, NoS 703