“Herre, er det få som blir frelst?”

Dette spørsmålet fikk Jesus da han vandret mot Jerusalem og underviste, står det i Lukas evangeliet 13, 22-30, som ble lest i går, på den 21. søndag i det alminnelige kirkeår. Pater Erik Andreas Holt ga oss i sin preken et innblikk i dette vanskelige spørsmålet og åndelig føde til videre meditasjon.

Kjære troende!

«Er det mange som blir frelst?» Det er et utfordrende og vanskelig spørsmål Herren Jesus ble servert, et spørsmål som også Kirken har vært nødt til å arbeide med i århundrenes løp. Hvor ofte har ikke spørsmålet gjennom historien dreiet seg om hvem som blir frelst – eller kanskje heller: Hvem blir det ikke?

Der antikkens teolog Origenes forfektet tanken om at alle mennesker til slutt vil nå frem til evig frelse, la kirkefaderen Augustin vekt på Guds utvelgelse til frelse, men også muligheten for en utvelgelse til fortapelse. For reformasjonens teologer ble tanken om denne dobbelte utvelgelse et absolutt: Der noen var utvalgt til evig frelse, var andre forutbestemt til å gå fortapelsen i møte.

I Den hellige skrift møter vi håpet om at den endelige frelse skal omfatte alle folkeslag og raser, slik dagens første lesning vitner om det. Men å bortforklare muligheten om en fortapelse, vil være å sette Jesu eget budskap under sensur. 

Hvor ofte har ikke troens liv blitt redusert til det å unngå å gjøre enkelte utvalgte synder for slik å holde fasaden plettfri, som om dette var det store skillet mellom «utenfor» og «innenfor»? Hvor ofte har det ikke vært lett å se seg selv innenfor, men dømt andre nord og ned?

Noen har pekt på en generasjonsforskjell i hvordan det tenkes om hvem som endelig skal innta en plass ved bordet i Guds rike og hvem som ikke skal det: Der eldre generasjoner har hatt tendens til nitidig å følge Guds bud og Kirkens forordninger i frykt for ikke å være verdige å nå frem til frelse, har yngre generasjoner derimot hatt en tendens til å se frelsen som noe som tilhører alle og enhver uansett hva som tros eller gjøres. Begge disse fløyholdninger kan bidra til å volde skade på den tro Kirken skal forvalte og forkynne.

I dagens evangelietekst svarer ikke Herren Jesus Kristus på spørsmålet som ble stilt og lar seg ikke fange av invitasjonen til å diskutere antall. Han svarer derimot med en utfordring: «Kjemp for å komme gjennom den trange port.»  Denne utfordringen gjelder oss alle! Troen og frelsen er noe som gis oss i gave. Troen er ikke noe som tvinges på oss, men gis til enhver som ønsker å følge Jesus Kristus. Han er selv gaven som gis oss. Å følge ham i tro og liv er veien som fører gjennom den porten.

Den vil nok være trang for dem som ønsker å finne sin egen vei å vandre eller ønsker å entre porten på en måte de selv finner best. Er det dem Jesus sikter til når han forteller om dem som forsøker å komme gjennom den trange port uten å klare det – de som banker på, men blir avvist fordi de ikke blir gjenkjent?

Er det fordi de aldri har latt seg prege av Jesus Kristus ved å følge Ham og være nær Ham der Han har lovet å være? Der Han kan også få satt sitt preg på oss, Ham vi ble knyttet til da vi ble døpt og gjennom Hvem vi mottok Åndens gaver i konfirmasjonen: Ved at vi lytter til ordet hans, tar imot Ham i den hellige kommunion, hører ordene om tilgivelse og mottar tilgivelse og nytt liv i botens sakrament.

Frelsen er universell; den tilbys alle mennesker, slik den første lesningen i dag og evangelielesningen vitner om det: «… folk skal komme fra øst og fra vest, fra nord og fra syd, og sette seg til bord i Guds rike.» Hva en derimot vil gjøre med gaven som tilbys oss, er opp til hver og en. Da vi i dåpen fikk livet og forjettelsen om å bli Ham lik i gave, var dette innledningen til en livsvandring i, ved og sammen med Jesus Kristus. Det var meningen med at vi skulle vokse i det livet som ble skjenket oss, i Kirkens fellesskap og med bekjennelsen av vår tro på Ham i hjerte og på lepper.

Dette symboliseres ved at dåpskjolen vi kler dåpsbarna i er så altfor stor i forhold til barnet selv. Det er meningen at barnet skal vokse i troen. Å vokse i troen skjer ved å la Jesus Kristus prege livet vårt. Det er ikke teori, men praktisk liv fordi Jesus ikke kun er en idé, men en levende person! En person som innbyr oss til fellesskap med seg og med Kirken – hans kropp!

Jesu utfordring om å kjempe for å komme gjennom den trange port er det den hellige Paulus kaller «å kjempe i frykt og beven på vår frelse».  Frykt har her intet med redsel å gjøre, men gjennom tro og i liv å søke ham Gud har knyttet frelsen til: Jesus Kristus. Å frykte ham er å elske ham. Å elske ham, er å holde hans bud!

Vi har i Kristus fått del i troen og livet med Ham og med hverandre gjennom Kirken. Ordet kirke er opprinnelig gresk og kan oversettes med: «Det eller de som hører Herren til.» Gjennom Kirken er det Gud som skjenker oss troens gave og gir oss livet sammen med Jesus Kristus!   I fellesskapet rundt Ham er det vi gis kraft til å følge Ham. I fellesskapet rundt Ham er det også vi blir preget av Ham. I dette fellesskapet rundt Ham i ordet og ved de hellige sakramenter er det at vi mennesker fra øst, vest, nord og syd oppdras av Gud som Hans barn og der Han gir oss en felles tilhørighet og identitet.  Her får vi en forsmak på det som der skal bli en realitet – der bak den trange porten.

Den er trang fordi det bare i enhet med Jesus Kristus, Sannheten,  vi kommer gjennom den. Den virkelighet, det liv vi skjenkes gjennom Ham som er Livet, favner likevel mennesker fra alle verdenshjørner og fra alle tider. For dem som ærlig søker veien mot det sanne, gode og skjønne, vil i Ham finne det de søker. De vil oppleve porten bred som en låvedør!

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.