Pater Wilhelm Hertman (bildet t.h.) døde i Nijmegen i Nederland fredag 5. oktober, fem dager før han ville ha fylt 100 år. 10 oktober ble han begravet på fransiskanernes kirke gård der. Samme kveld var det rekviemmesse på Marias Minde med biskop Eidsvig som hovedcelebrant.
Under følger utdrag fra biskop Bernt I. Eidsvigs minneord:
Kjære troende,
vi er samlet for å ta avskjed med pater Wilhelm Hertman, som ble født i Nijmegen den 10. oktober 1918 og døde samme sted den 5. oktober, altså fem dager før han ville ha fylt 100 år. Han tilbragte 33 år av sitt presteliv i Bergen, bl.a. som sykehusprest og søstrenes rektor ved Florida sykehus og som sogneprest ved St. Pauls kirke.
På mange måter representerte p. Hertman Kirkens overskudd. Han var en velutdannet teolog som opplevet den skuffelse at hans doktoravhandling ble avvist på grunn av betydningsløse formaliteter, uten at han mistet motet av den grunn. Han nøt stor anseelse ved Universitetet i Bergen, som benyttet ham som foreleser, bl.a. i gresk.
Det viktigste som skjedde i hans liv som prest og teolog var det annet Vatikankonsil. Inspirert av Konsilet gikk han inn i det økumeniske arbeide både her i Bergen og sentralt i bispedømmet. 1960-årene var foreløbig økumenikkens storhetstid i vårt land, og p. Hertman led når han snakket med trosfeller som ikke kunne dele hans visjon. Men han holdt trofast ut, og knyttet varige vennskap bl.a. i Den norske kirke og Metodistkirken.
Økumenikken måtte imidlertid tuftes på solid grunn. P. Hertman grunnla et franciskansk senter strategisk beliggende på Nygårdshøyden, med lesesal og et teologisk bibliotek som hadde økumenisk litteratur som spesialitet. Da Franciskus sentrum ble nedlagt, overdrog p. Hertman sin verdifulle boksamling til metodistenes teologiske seminar, en sann økumenisk gest.
I 1979 utnevnte biskop Gran p. Hertman til sogneprest i Bergen, en utnevnelse han lojalt tok imot. Dette ble en noe sen debut som menighetsprest; han var blitt 61 år gammel. Han ville nok gjerne ha fortsatt med de oppgavene han lenge hadde skjøttet, og han var sterkt plaget av reumatisme i det bergenske klima.
P. Hertman hadde alltid hatt en forkjærlighet for Frankrike, og da han tok avskjed fra sin stilling som sogneprest, var det naturlig for ham å søke mot det sydlige Frankrike, nærmere bestemt traktene ved Perpignan nær den spanske grense. Her gikk han ikke inn i en passiv tilværelse, men feiret messer og var tilgjengelig som sjelesørger. Han fikk mange og velfortjente år i et varmere klima. Da helsen ble dårligere, flyttet han endelig hjem til Nederland og sin fødeby.
Jeg vil med takknemlighet – både på egne og bispedømmets vegne – minnes p. Hertman for hans viktigste bidrag til norsk kirkeliv: Visjonen om kristen og kirkelig enhet. Han viste oss at fordommer og uvitenhet på begge sider kunne overvinnes og at Guds hjelp og god vilje kan føre oss sammen. Dette er en arv vi skal pleie, for veien til enhet er fortsatt lang.
La det evige lys skinne for ham, Herre, hos dine hellige i evighet, for du er god. Herre, gi ham den evige hvile, og la ham få del i evighetens lys hos dine hellige, for du er god.
+ Bernt I. Eidsvig, Can.Reg.
Biskop av Oslo
