Festen for Korsets opphøyelse ble markert på en ny måte i St. Paul menighet i år. Vi hadde valfart til Fana kirke, en middelalderkirke som var viet Det hellige Kors.
Vandringen gikk fra St. Paul kirke til Fana kirke, en strekning på drøyt 17 km. Noen gikk hele veien, men det var også mulig å slutte seg til vandringen underveis.
Det var en gruppe på hele 50 personer i alle aldre som hadde bestemt seg for å trosse truende værmeldinger og gå hele strekningen. Etter informasjon og pilegrimsvelsignelse i kirken startet vandringen med bakken opp mot Museplass før vi dreide sørover gjennom Nygårdsparken, over gamle Nygårdsbro, Danmarksplass og videre mot Gamlehaugen hvor vi kom inn på traseen til den gamle Osbanen, som vi fulgte videre det meste av dagen. Mange tilskuere lurte nok på hva som skjedde når så mange vandret sammen, ledet av prosesjonskrusifiks og Vatikanflagg. Underveis ba vi rosenkrans og hadde korsveiandakt på flere språk, og det ble sunget mye på mange språk. (Norsk, polsk, tamil, spansk, engelsk, fransk, vietnamesisk og enda flere) Været var ganske bra i starten, men etter hvert ble regntøy tatt ut av ryggsekkene og tatt i bruk! Intensiteten på regn og vind økte utover dagen, men dette la ingen demper på sangglede eller tempo. Lagunen var første hovedstopp. Der ble det en pause på et kvarter slik at nye kunne slutte seg til følget. Rundt 70 personer fortsatte så vandringen videre mot den gamle Osbanens Stend stasjon, der vi hadde siste møtepunkt. Vandringen fortsatte i jevn fart mot Fana kirke og et kvarter før messen gikk vi opp bakken mot kirken.
Det var godt å komme under tak. Den gamle middelalderkirken ble ganske full av vandrere og andre som hadde møtt opp ca 200 tilsammen.
Dom Alois innledet messen med å minne om bakgrunnen for at vi valfartet nettopp til Fana på festen for Korsets opphøyelse. Kirken ble så fylt av liturgi og salmer som hadde melodier som var så gamle at mange av dem kan ha vært brukt i kirken før reformasjonen.
I prekenen sa sognepresten blant annet:
«Det vi feirer er ikke Korset som et stykke tre; vi feirer Korsets tre fordi på det hang verdens Frelser. Korset, bøddelens verktøy for å gi noen en grusom og langtrukken død, er ved Jesu Kristi lidelse og hans oppstandelse for oss blitt Frelsens tegn. Når vi ser på Korset, blir vi minnet om vår tros sentrale mysterium, som er sammenfattet i en eneste setning i Johannesevangeliet – vi hørte den nettopp lest – og den er så viktig, at den kalles «Den lille Bibel»: «For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt men ha det evige liv.» Slik er Korset ikke mer et symbol for menneskers grusomhet, men fremfor alt symboliserer det Guds uendelige kjærlighet … Korset symboliserer vår tro og det skal minne oss, – og alle om vår Frelse. Det skal være et anstøtstegn som provoserer de ikke-troende – for å minne dem om hva de har forkastet. Vi bærer det foran oss i triumf – for ved dette tegn skal vi seire.»
Etter messen var det mulighet for dem som ønsket det å hylle korsrelikvien som er i St Paul menighets eie. Den stod på alteret under messen i en vakker monstrans.
