Det var med tungt hjerte og dyp medfølelse at en nesten fullsatt St. Paul kirke var samlet mandag 20. mai for å be for de avdødes sjeler og vise respekt for ofrene og deres pårørende fra Påskens terroranslag på Sri Lanka. Tapet av over 300 uskyldige liv i meningsløs vold har rystet mennesker over hele verden. De mer enn 500 mennesker som ble såret vil bære på arr som vitner om vår tids dype intoleranse. – Så var det viktig å gjøre noe for å bygge broer, kontakt, tillit og forståelse.
Derfor inviterte menighetens tamiler både politiske og religiøse ledere i Bergen, samt Caritas og menighetens egne grupper og råd til rekviemmesse i St Paul kirke. Talene og støtteerklæringene fra de inviterte etter messen var mange og rørende, og menighetens tamilske troende er meget takknemlige for denne deltagelse og solidaritet. «Hvert hjerte som viser medfølelse med de berørte, er tegn på vår menneskelighet, alle som står solidarisk med ofrene er tegn på vår gjensidige respekt og vår gjensidige avhengighet.» Så fikk disse timene sammen stå i håpets tegn. En stor takk til alle som var til stede.
Dom Alois holdt prekenen under messen og den kan leses under bildene.
Avisen Dagen var også til stede og skrev om kvelden her. (abonnementssak)
Dom Alois’ preken:
Kjære troende.
Det er vanskelig å fatte, når man blir stilt overfor slik ondskap; når noen angriper mennesker som ikke gjør noe galt, annet enn å be til sin Gud og feire Livets seier over døden. Ord strekker ikke til for å uttrykke våre følelser. Men vi rykker nærmere hverandre for å støtte og trøste hverandre – med menneskelig varme og omsorg – med praktisk hjelp, der hvor det trengs – men først og fremst søker vi sammen i Kirken, Guds hus, hvor Kristus, Den Oppstandne Herre, er midt iblant oss, slik Han har lovet det: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Hos Ham finner vi trøst i vår sorg; hos Ham får vi kraft til å gå videre i livet, til tross for det onde som vi har blitt konfrontert med, til tross for vår rystelse og indre opprørthet.
For det er i Herren, Jesus Kristus, vi lever, som Apostelen Paulus uttrykker det: « Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»(Rom 14,8)
Den første Påskedag, som for alle kristne er gledens høytid fremfor noen, hvor vi jubler og gleder oss over at Jesus Kristus sto opp fra de døde og derigjennom gir evig liv til alle dem som tror på Ham, – denne dagen ble brått gjort om til en sorgens og skrekkens dag, gjennom bombene som drepte hundrevis av troende. De fleste av de døde og sårede var katolske kristne, for de fyller kirkene til trengsel på en hellig Påskesøndag. Derfor gikk man nettopp til de store katolske kirkene, for å gjøre mest mulig skade, for å ramme flest mulig mennesker.
Men nettopp gjennom at man valgte Påsken, så kunne gjerningsmennene bare ramme kroppen, det fysiske; for her var alle samlet i troen på Jesus Kristus – for å tilbe Ham, og de fleste var renset gjennom Skriftemålets sakrament før Påske: Så sto Himmelens porter åpen for dem – og Han, som sa til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis» sto klar til å ta imot dem. For de er martyrer fordi de ble drept «in odium Fidei» – «I hat mot Troen» – fordi de bekjente Jesus Kristi navn, Han, som ved sin død og sin oppstandelse har brakt oss Frelsen.
Jesus
har sagt at verden vil hate oss for troens skyld, og Han priser oss salig: «Salige
er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld
håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen.» (Matt
5,10-12). Som kristne søker vi ikke aktivt martyriet, men hvis det blir krevet,
så er vi villige til å stå fast i troen og enda gi vårt liv for troen – heller
enn å avsverge den. Utallige er Kirkens martyrer, og de er ikke blitt færre i
vår moderne, såkalt «opplyste» tid. Og til denne skare må vi nå også telle Sri
Lankas martyrer fra den 21.4.2019.
Det er så lett å tenke tanker om hevn og hat når vi møter ondskap. Men Jesus priser også salig dem som skaper fred. «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» Og Paulus skriver, som nevnt innledningsvis: «La ikke det onde overvinne deg, men vinn over det onde ved hjelp av det gode.» (Rom 12,21) Og Frelseren selv, da Han hang på korset, tilgav sine bødler «Tilgi dem Far, for de vet ikke hva de gjør.» Så må også vi gjøre slik Han gjorde – og tilgi og be om fred og forsoning.
Arbeidet for fred og forsoning er en viktig del av Kirkenes oppdrag og enhver kristens kall. Forsoningens oppdrag tok Paulus på seg og oppfordrer også alle som hører eller leser det han skriver, til å la seg forsone med Gud. Men det betyr også forsoning med mennesker
For om noen bærer sin gave til Templet og kommer ihu at hans bror har noe imot ham, så skal han la gaven ligge og gå hen og forsone seg med sin bror; så kan han komme og bringe sin gave.
Nå har jeg ikke inntrykk av at det er sterke eller voldelige motsetninger mellom trossamfunn i vår by. Vi lever fredelig side om side og respekterer hverandre uten at dette går på bekostning av Sannheten. Og møtet mellom trossamfunnene i STL er viktig for at vi kan bli nærmere kjent med hverandre og derfor bli i stand til å legge frykten bort.
Andre steder i verden finner vi atskillig sterkere motsetninger, og når forferdelige ting skjer i religionens navn, så er mange klare til å fordømme religionen, som kilden til alt som er ondt. Men de som det gjør, har ikke sett godt nok etter og ikke tenkt nøye nok igjennom situasjonen. Min erfaring er, at når man går grundig inn i årsaksforholdene til krig og hat, så finner man alltid et av to motiver: Makt og penger, og disse to henger nøye sammen, som to sider av samme sak. Og så blir religionen instrumentalisert av mennesker som er ute etter makt, og som fører sine tilhengere vill, for å sette i gang opprør eller krig. Så får religionen skylden mens de som sitter i bakgrunnen øker sin makt og rikdom.
Men jordisk makt og rikdom kan ikke frelse oss. «Om de enn oppkalte byer etter deres navn, så må de dog ned til dødsriket til deres fedre», slik heter det i en av salmene. Men dommen hører Herren til. Gud er kjærlighet, men Han er også rettferdig. Han refser og straffer pga. våre synder men Han velsigner dem som elsker Ham og Han lønner dem som følger Ham: «Kom dere, min Fars velsignede, for jeg var sulten og dere gav meg mat … jeg var naken og dere kledte meg … jeg var syk og i fengsel og dere besøkte meg.»
Den som tror på Jesus Kristus og som i dette jordelivet følger Hans eksempel og som er i Kristus, erfarer at Kristus også blir i ham og lyser for ham og viser ham livets vei, den vei han må gå for å vinne det evige liv.
Derfor frykter vi ikke døden men er «alltid rede til å avlegge regnskap for det håp som bor i oss» som apostelen Peter skriver det. Og med Paulus vet vi at «intet formår å skille oss fra Guds kjærlighet.» Kjærligheten er den sterkeste kraft i verden; den formår å forandre verden – og på samme måte formår også tilgivelsen, som springer ut av den, å forandre våre hjerter, både deres, mot hvem det er begått urett, men også gjennom tilgivelsen, deres hjerter som har øvet uretten.
Vi ber, slik skikken er i Den Katolske Kirke, for alle våre avdøde, men i denne tid særlig for dem som døde i bombeattentatene på Sri Lanka. Men de ble hentet ut av denne verden i troen på og tilbedelsen av Herren Jesus Kristus, og så må vi tro at de nå er i himmelen hos Gud. Men bønn er aldri forgjeves. Så hvis de ikke skulle trenge våre bønner i dag, så vil de lede dem videre, så de kan komme andre til gode som trenger dem mer.
Også alle vi, som er forsamlet i St. Paul kirke i kveld, går døden i møte, det er det eneste helt sikre i våre liv. Men vi gjør det i tillit til og troen på Vår Herre, Jesus Kristus. Han gav sitt liv for oss for at vi skulle ha fred med Gud, – for at vi, om vi dør med Ham, også skal leve med Ham. «For så høyt elsket Gud verden, at Han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt men ha det evige liv.» (Joh3,16) Fylt av denne store kjærlighet kan vi møte døden uten frykt; ja, kan vi også møte livet – og dele den kjærligheten vi har mottatt med hverandre.
AMEN +