Salmer:
LH 490 Påskemorgen slukker sorgen
LH 8
LH 488 Jesus lever, graven brast
LH 200 Allelúia
LH 22 Credo
LH 482 Oppstanden er den Herre Krist
LH 493 Deg være ære
Kollekt Vipps nr 111576
P. Eriks preken
Kjære troende!
Det er vår! I den siste tiden har vi igjen sett grønnskjær i hekken, påskeliljene blomstrer – og det samme gjør krokusen. I naturen ser vi at «liv av daude gror» – at vårens liv viser seg sterkere enn vinterens død. Ikke rart at dette under er blitt feiret av mennesker til alle tider og også finnes i de ulike verdens religioner.
Det må være Guds forsyn som har latt påskefeiringen bli lagt nettopp til våren, for det vi ser i naturen, gjenspeiler påskens drama: Liv som vokser frem av det døde. Men det er en avgjørende forskjell på naturreligionene sin årlige feiring som forutsetning for at nytt liv skal gro, vokse og spire – og på den årlige feiring av påsken som beskrives både i den gamle og den nye pakt. Denne feiringen er ingen forutsetning for at nytt liv skal skjenkes, spire og gro, men er en konsekvens av den historiske hendelsen der Gud setter slaver fri og skaper liv av døde.
Den gamle paktens gudsfolk feirer nettopp frigjøringen fra slaveriet, der påskelammets offerdød og blodet av det som ble strøket på dørkarmene var tegn til liv for dem som levde bak dørene. Frigjøringen fra slaveriet, veien gjennom Den røde hav, mannaen som ble gitt folket som føde i ørkenen – og til sist Loven som av Gud ble skjenket folket – alt dette feires hvert år som en påminnelse, en aktualisering, av Guds frelseshandling – der Gud skaper et folk, gjør kjent hvem Gud er og hva Gud vil, gir folket sine lover og retningslinjer for hvordan de skal tilbe og tjene Gud.
Gjennom dette gudsfolk skulle Guds frelse nå ut til alle folk, tungemål og folkeslag, fordi i og av dette folk tok Guds Ord kjød.
Slik knytter Gud vår natur, våre liv, vår død, vårt håp og vår evighet til seg gjennom Jesus Kristus – sann Gud og sant menneske.
Kjære troende! Det er påske! Kristus er oppstanden! La oss hilse hverandre med dette budskapet! Budskapet kan kanskje ikke lenger kan kalles en nyhet, men innebærer likevel noe nytt for enhver som gjennom dåp og tro blir knyttet til det liv Jesus vant ved å oppstå. Gjennom dåpen har også vi vært gjennom døden i og ved Kristus, og i ham er også våre liv skjult, for å si det med Paulus i dagens annen lesning!
I Ham er det vi derfor med Maria fra Magdala møter den tomme graven. I Ham er det vi med Peter finner likklærne ligge på jorden og med den andre disippelen ser og tror. I Ham er det vi med Thomas kaster oss for Herrens føtter og i tilbedelse bekjenner «Min Herre og min Gud». I Ham hører vi med vandrerne til Emmaus Skriften bli forkynt og forklart og med dem gjenkjenner vi Ham når brødet bryter og vinen deles i Eukaristien. I Ham og i enhet med hele hans kropp – Kirken – er det vi svarer på budskapet som forkynner oss med: «Ja, han er sannelig oppstanden!»
Men, slik påskedagens oppstandelse forutsetter langfredagens korsfestelse, så forutsetter også det nye liv Kristus vil skjenke oss at vi må legge dødt det i våre liv som ikke er i overensstemmelse med hans vilje.
For påsketroen er grunnlaget for både søndagstro og hverdagstro, både når vi kneler for Ham i tilbedelse som når vi tjener Ham gjennom vår neste. Gjennom messen mottar vi Ham som gave. Gjennom troen, er tjenesten for Ham vår oppgave. Derfor sier også Peter i dagens første lesning: «Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den dommer som Gud har satt over levende og døde. Og det er om ham alle profetene vitner at enhver som tror på han, skal få sine synder tilgitt.»[1]
I denne tid kjennes det vondt å holde oss borte fra fellesskapet om Kristus i Kirkens messer og gudstjenester.
Herrens oppstandelses kirke i Jerusalem har ikke vært stengt for de troende siden Svartedauden på 1300-tallet. Både dere troende, men og Kirken lider under denne adskillelsen – som av smittevernshensyn har vært og er fornuftig.
Selv om det ser ut til at det i vårt land går bedre, at færre smittes og relativt få mennesker er omkommet, har coronaviruset ført til større menneskelige omkostninger andre steder i verden.
Ikke mist håpet. For håpet bygger på et historisk faktum og peker på en teologisk virkelighet, slik den hellige Paulus slår fast. Derfor, følg apostelens oppfordring: «Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre! Stem tanke og sinn etter dem, og ikke etter de jordiske ting.»[2]
Brødre og søstre, slik våren vitner om nytt liv, den gamle paktens offer, blodet på deres dørstolper og deres befrielse fra slaveriet pekte frem mot Kristi offer for våre synder, vår dåp fra død til nytt liv, slik peker vår feiring av Herrens oppstandelse og hans hellige mysterier frem utover vår adskillelse og våre liv her og nå, og på det livet vi gjennom tro mottar av Ham – Han som i sannhet er oppstanden!
I Faderens og
Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
[1] Apgj 10, 34a. 37-43
[2] Kol 3,1-4; dagens epistel (alternativ 1).