4. søndag i Påsketiden – den gode hyrde søndag

HERREN ER MIN HYRDE – preken v/p. Erik Andreas Holth

Denne søndagen bærer navet «Misericodia Domini», og omhandler Herrens barmhjertighet og omsorg for folket sitt, slik profeten Jesaja skriver om det folk Herren igjen gir nytt land og ny frihet; «Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen og ledere deres mødre varsomt».[1]

At Gud viser miskunn, hører med til gudsfolkets grunnleggende erfaringer; Hvem var det ikke annet enn Herren som voktet far Abraham gjennom ødemarken mot landet som fløt med melk og honning, og hvem ledet ikke folket ut av fangenskapet i Egypt, ledet det gjennom Sivsjøen og gjennom ørkenen i form av nattens ildsøyle og dagens skystøtte? 

Det er derfor ikke kun store ord når Salmisten, på vegne av hele Guds utvalgte folk, synger: «Herren er min hyrde, meg fattes intet.» Ordene springer ut av erfaringen av at Herren fører sine «på de rette stier», tørrskodd på havsbunnen, og leder dem til hvilens vann der de kan drikke fra vann som renner fra den harde fjellgrunnen.

Som mat fikk de manna, englebrød, og spise. Da de sultne ropte på mer mat, ble de så forsynt med vaktler at det nesten tøt ut av ørene på dem; «Du dekker bord for meg like for øyene på mine fiender», sierSalmisten.

For å røkte hjorden sin, innsatte han ledere som Moses, dommere som Samson og profeter som Jesaja og Esekiel.  I Herrens navn skulle de oppmuntre og formane, rykke opp og plante nytt, inspirere og advare det folk Herren hadde valgt seg som sin eiendom.

Disse Guds kjemper stod i skarp kontrast til dem som, som på tross at de var innsatt som hyrder, tenkte mer på seg selv enn på den hjord de skulle tjene…  «Melken bruker dere til mat, ullen tar dere til klær, og gjøfeet slakter dere; men dere gjeter ikke sauene», anklager Guds profet disse falske hyrder. Han fortsetter:

«Dere har ikke styrket de svake, ikke leget de syke og ikke forbundet de som er skadet… Så ble sauene mine spredt, fordi de ikke hadde noen hyrde.. Hyrdene mine spurte ikke etter sauene. De sørget for seg selv istedenfor å gjete sauene mine». [2] 

 Hyrder som svikter i nødens stund eller bare sørger for seg selv er  å være lik leiekarer «som ikke har omsorg for sauene». De står i skarp motsetning til Gud selv, Ham hvis Sønn sier til oss: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene». 

Han som i Den gamle pakt vant seg et folk, lot dem døpe i Siv – sjøen, gav dem manna å spise og fra klippen levende vann å drikke. De fikk mat og drikke gjennom hendelser som peker videre på det som skulle komme –  det vi i og gjennom Kirken mottar som realitet.

I Ham ble Kirken samlet som folk, til Hans død ble vi døpt, og med Ham stod vi opp fra dåpsbadet. Ham er det vi mottar som englebrød på nattverdbord, Han som gir livet sitt for sine får. Gjennom apostlenes etterfølgere dekker Herren ordets bord for oss. Ord som gir liv. Ord som gir næring.

Når vi tar del i gavene fra eukaristiens bord som dekkes for oss, får vi del i Ham og forenes med hverandre. I og gjennom Kirken, Kristi mystiske legeme, føres vi sammen som én flokk under én hyrde. 

Apostelfyrsten Peter skriver i sitt første brev: «Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet».

Som i Den gamle pakt, innsetter Han også hyrder i Den nye pakt.  De skal «fø Hans lam», «være hyrde for Hans sauer» og i Hans navn skal disse «gi Hans sauer føde»

Med den Gode hyrde som eksempel, skal de vokte den hjord som Gud har betrodd dem, slik St. Peter selv skriver:

Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha  tilsyn med den, ikke av tvang, men med et frivillig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være eksempler for hjorden.

Slike hyrder gis et løfte: «Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.»[3]

I apostlenes fotspor, og som deres etterfølgere, kaller og utruster fremdeles Den gode hyrde biskoper og prester for det folk han har utvalgt.

I Hans navn og i Hans sted er de kalt til å spre det gode budskap i ord som i gjerning, og på Kirkens vegne bære frem offeret, lede forbønnen, dekke bord og samle inn gaver til lindring av nød og til å stille sult  – i dette liv som for det kommende.

Hyrdens suksess måles i om de i liv som i gjerning kan være et gjenskinn av Ham de handler og taler på vegne av: at vi ikke viker av for vansker eller for Sannheten, ikke tenker på egen vinning, men handler slik at mennesker gjennom Kirkens hyrder kan høre Overhyrdens røst. Slik kan det bli én hjord under den ene hyrde.

I avslutningen av Hebreerbrevet, står det, og de ordene er rettet til alle som er ført inn under omsorgen fra denne ene hyrden:

Fredens Gud, han som førte den store hyrde for hjorden, vår Herre Jesus Kristus opp fra de døde i kraft av en evig pakts blod, måtte han gjøre dere skikket til alt som godt er, slik at dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus virke i oss det som er etter Guds gode vilje. Ham være ære i all evighet! Amen.[4]


[1] Jes 40,11

[2] Fra Esek 34

[3] 1 pet 5,1-4

[4] Hebr 13,20-21