Kjære troende
Om en uke skal vi feire Høytiden for Kristi Legeme og Blod. Den spesielle situasjonen vi befinner oss i dette året, gjør at vi ikke kan avholde prosesjoner grunnet hensynet til smittevern. Men vi kan ære Herrens Legeme på slutten av messen ved å sette ut den konsekrerte hostien i monstransen på alteret en stund og så motta den sakramentale velsignelsen til slutt.
Smittevernet har gjort det nødvendig at alle troende uten unntak tar imot kommunionen i hånden. Dessverre er det likevel enkelte som nekter å følge bestemmelsene fordi de anser sin personlige religiøsitet og fromhetsopp-levelse som hevet over fellesskapet i Kirken.
Det er underlig at noen setter munn- og håndkommunion opp mot hverandre. Dette er ikke en kirkelig måte å tenke på. Det Kirken tillater, er tillatt for alle. Før coronatiden, har vi i vår menighet, på Sjærtorsdag og Kristi Legemsfest, pleid å la de troende motta kommunionen i munnen, fordi vi gav kommunionen under begge skikkelsene ved intinksjon (det at hostien dyppes i Kristi Blod i kalken før den gis de troende). Dette er kun tillatt dersom det er den, som deler ut kommunionen, som dypper hostien og legger den på tungen til den som tar imot. Om man mottar kommunionen under en eller to skikkelser utgjør ingen forskjell i Kristi nærvær. Jesus Kristus er helt og fullt til stede under brødets skikkelse så vel som under vinens skikkelse. Han er ikke mer til stede under begge skikkelser enn i f.eks. en liten bit av en hostie.
Prestene i vår menighet har til vanlig ikke noe problem med å gi kommunionen i hånden eller i munnen. Men i den nåværende situasjon må vi i Kirken være lojale mot myndighetene og følge deres retningslinjer for å minske spredningsfaren av Corona-viruset. Vi ønsker ikke å bidra til spredning av corona-smitte, som evt. kunne komme til å koste noen mennesker livet.
Nylig ble det meg fortalt at en troende på spørsmål om munn- kontra håndkommunion hadde fått høre av en prest i vårt bispedømme at dersom den troende mottar Kristi Legeme i hånden, mottar ikke vedkommende Kristus, men bare en kjeks. Hvis dette virkelig er blitt sagt, er det heresi i ren form fra prestens side. Transsubstansiasjonen kan bare skje én gang, nemlig ved at brød og vin forvandles til Kristi Legeme og Blod. Det kan aldri bli brød eller vin igjen, så lenge de ytre skikkelsene består.
Om Kristi Legeme tas imot i hånden eller i munnen har ingenting med Kristi nærvær i Sakramentet å gjøre. Det er ikke mindre fromt om man tar imot hostien i hånden. Det gjør heller ingen forskjell om det er en prest eller en legmann eller -kvinne, som holder hostien. Noen mener det er en forskjell, da prestens hender velsignes med olje under prestevigselen. Men om hender er velsignet eller ikke, gjør ikke noe med transsubstansiasjonens realitet i kommunionen som deles ut. Viktig er det, at vi behandler de hellige elementer med respekt, men det gjør ikke noe med Kristi nærvær om man tar på dem eller ikke.
Noen mener at de ikke kan ta imot kommunionen med hendene, fordi de ikke er verdige. Men hvor kommer en slik tanke fra? Er noen mindre og andre mer verdig enn andre? Eller er hånden mindre verdig enn tungen? Hvis noen tenker at man kanskje synder med hånden og dette gjør den uren, da burde vedkommende tenke på hvor mye han eller hun synder med tungen, og hvor uren dette kunne gjøre tungen.
Egentlig er ingen verdig dersom man tar den vinklingen. Vi vet alle om det og derfor sier vi alltid før vi mottar kommunionen «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare et ord så blir min sjel helbredet». Det er Gud som ved Den Hellige Ånd gjør oss verdige til å ta imot Sønnen som gir seg til oss i sitt Legeme og Blod. Det er Ordet, som er blitt kjød. Vi skal ikke se på oss selv, men på Herren som kommer.
Likevel mener enkelte at de må få kommunionen i munnen etter messen. Det var sånn det var før Det 2. Vatikankonsil. Da måtte man skrifte på lørdagen og faste i 12 timer før kommunion. Og man kunne ikke få kommunionen i messen, men etter messen ble folket «avspist» ved et sidealter. Vi vil kanskje ikke tilbake til disse tilstander. Kommunionen inngår i messen som et synlig tegn på at man er med i fellesskapet. At syke kan motta kommunionen hjemme eller på sykehjem/sykehus fordi de ikke kan komme til messe, er ikke det samme som om de som er i messen ikke vil motta kommunionen i messen fordi de krever spesialbehandling. At de med sitt krav om munnkommunion i smittesituasjonen villig risikerer at både presten og andre kan bli smittet, er bemerkelsesverdig. Det er ikke lett å være prest når man blir satt under press av troende som ikke vil følge Kirkens bestemmelser.
Messen er det sentrale i Kirkens liv. Her gjøres Kristi offer nærværende i Eukaristien og de troendes fellesskap blir virkelig i kommunionens måltid. Det er ikke den enkelte som er avgjørende, men det er menigheten, det er vi, det er Kirken. Som katolske kristne må vi derfor ikke først og fremst søke vårt eget, men fellesskapets, Kirkens, beste.
Måtte Gud gi oss visdom og innsikt og nåde til alltid å forbli i Kirkens enhet og handle etter hans vilje.
AMEN +
Sogneprest, Dom Alois Brodersen Can.Reg.