Kjære troende.
Vi nærmer oss Jul og de fleste av oss har vel ikke merket så mye til at «advent er den stilleste tid i året.» Dette siste året har vært mer enn alminnelig travelt. Vi har fått nytt orgel i kirken og det har vært ombyggingsarbeider i kirken med støv og bråk og stenging av kirken. Nå begynner det hele langsomt å ta form. Orgelet klinger vakkert og et nytt vindfang av glass åpner kirkerommet og gjør det lyst og vennlig. Men det har kostet krefter og tålmodighet og noen og enhver kan med rette føle seg stresset i denne førjulstid. Men nettopp i vår travelhet er det viktig at vi tar oss tid til Gud,– og lar Guds barmhjertighet virke inn på oss.
Vi begynte den 8. desember, på høytiden for Marias uplettede unnfangelse, feiringen av det hellige år: «Barmhjertighetens år». Den hellige Far åpnet i Roma Den hellige Dør i Peterskirken og også vi har åpnet en hellig dør i vår kirke. Tanken er at vi skal gå inn gjennom denne hellige døren og bli minnet om at Gud lar seg finne og at vi skal søke hans nåde. Gud er barmhjertig og håpet er at flest mulig i Kirken og i vår menighet skal få møte Guds barmhjertighet.
Gud gir ikke opp oss mennesker selv om vi synder, selv om vi går våre egne veier heller enn Guds veier. Han sendte sin Sønn, som ble menneske, som led og døde og oppsto for oss for å løskjøpe oss fra syndens og dødens makt. Det var hans barmhjertighets plan, som han kunngjorde allerede etter syndefallet. Og han sendte sin Hellige Ånd som grunnla Kirken den første Pinsedag, som formidler Guds nåde og barmhjertighet til menneskene gjennom forkynnelsen og sakramentene.
I Botens sakrament møter vi på en særlig måte Guds barmhjertighet. Vi får komme til Gud med våre synder og med alt som tynger oss og legge det frem for ham – og vi møter – ikke fordømmelse – men tilgivelse. Vi forsones med Gud og vi forsones med Kirken. Og hvis Gud kan tilgi oss, så kan vi kanskje til og med tilgi oss selv – og hverandre. Sårene som synden har etterlatt i oss, de fortsetter å verke. Forutsetningen for at de skal helbredes er tilgivelsen. Derfor pålegger Jesus oss å tilgi andre, men derfor må vi også komme dithen at vi kan tilgi også oss selv. Gud har ikke noe problem med å tilgi, for han er barmhjertig og nådig. Det er vi mennesker som har vanskelig for å tilgi og glemme. Så må vi prøve å lære av Gud å være barmhjertig. Barmhjertigheten tilgir og tilgivelsen er forutsetningen for å kunne glemme – for å kunne bli ferdig med ting.
I Julens budskap møter vi Guds barmhjertighet konkret. Barnet i krybben er Guds barmhjertighet til oss. Det taler til hyrdene på marken, til de vise menn og til oss alle at vi er ikke alene i verden. Vi har en, som deler våre gleder og sorger med oss, som støtter oss og hjelper oss når vi føler at vi svikter, som reiser oss opp når vi faller, som tar imot oss og tilgir oss når vi har syndet, – en «som er med oss alle dager inntil verdens ende». Ja, for Guds Sønn er steget ned fra himmelen og er blitt en av oss, og i vårt kjød har han brakt oss forsoningen. Han kaller oss gjennom Kirkens sakramenter til å la oss forsone. Han lar han oss møte sin barmhjertighet og påvirker og omformer oss gjennom den, så vi kan bli hans barmhjertighets sendebud til verden, som roper: «La dere forsone med Gud».
Måtte Guds barmhjertighet berøre deres hjerter gjennom barnet i krybben, Gud som er blitt menneske, Gud som frelser.
En god og velsignet Jul ønskes dere alle av
Deres sogneprest Dom Alois