Hva er inkardinasjon? av msgr. Torbjørn Olsen
Av en pressemelding fra OKB fremgår det at pastor Erik Andreas Heyerdahl Holth som i 2012 ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, nå av pave Frans har fått godkjent sin tidligere prestevielse i PNCC (Den polske nasjonale katolske kirke) i USA, en såkalt «gammelkatolsk» kirke med gyldige sakramenter, men utenfor vårt katolske fellesskap. Han har også fått dispensasjon fra sølibatet og biskop Eidsvig har fått fullmakt til å «inkardinere» ham i OKB. Det planlegges i Bergen 7. februar 2016.
Hva menes så med «inkardinasjon»? – De fleste har nok aldri før hørt ordet.
Kirkens lovbok fra 1983 inneholder i kan. 265 følgende generelle bestemmelse: «Enhver kleriker må nødvendigvis være inkardinert i en partikularkirke eller et personalprelatur eller i et institutt for gudviet liv eller et selskap utrustet med inkardinasjonsfullmakt – slik at det på ingen måte gis rom for klerikere uten et overhode eller vagantklerikere.» OKB er en såkalt «partikularkirke». Mange av våre presteordener er et såkalt «institutt for gudviet liv».
Ordet «inkardinasjon» ligner på ordet «kardinal» og antyder som dette at en prest eller diakon (kleriker) på en særskilt måte er trådt innenfor en partikularkirkes dørtapp eller grenselinje.
Ordningen med inkardinasjon er både gammel og ny. De første spor finner vi helt tilbake til konsilet i Nikea (år 325) som gav bestemmelser som grep inn mot migrerende eller omstreifende prester og diakoner (vaganter, jf. kann. 15 og 16). Slik ville man for enhver pris unngå «privatpraktiserende diakoner og prester» som drev rundt og gjorde tjeneste etter eget forgodtbefinnende og uten noe ordnet livsgrunnlag. Dette må sees i forhold til ordinasjonen som jo er et sakrament og gjelder livet ut for den som er gyldig ordinert. Ordinasjonen måtte korrespondere med en økonomisk, juridisk eller organisatorisk tilknytning til kirkeorganisasjonen.
Konsilet i Kalkedon (år 451) forbød «absolutt ordinasjon», dvs. ordinasjon uten at den ordinerte samtidig ble destinert for en kirkebygning tilhørende en by, en landbesittelse, et martyrsted eller et kloster (jf. kan. 6).
Tredje Laterankonsil (år 1179) forutsatte derimot ordinasjon uten en bestemt «tittel», men påla da den ordinerende biskop plikt til å gi den ordinerte nødvendig hjelp inntil han fikk seg en kirke (jf. kan. 5). Det kom også til mange andre kompliserte bestemmelser som skulle holde «styr» på geistligheten.
Det var først lovboken fra 1917 som løste disse problem ved uavkortet krav om varig inkardinasjon. I de senere århundrer hadde inkardinasjossystemet mer og mer fått en ren disiplineringsfunksjon. Annet Vatikankonsil bekreftet inkardinasjonsprinsippet, men krevde at systemet gjennom reform skulle gjøres mer fleksibelt og formålstjenlig (jf. PO 10). En inkardinasjon varer i prinsippet livet ut, men bortfaller dersom man forlater prestestanden eller blir inkardinert i et nytt bispedømme/ordenssamfunn (såkalt «omkardinasjon»).
Frem til 1973 ble prestestudenter inkardinert i begynnelsen prestestudiene (første tonsur). Siden er inkardinasjonen vanligvis blitt knyttet til diakonvielsen. I tillegg kommer andre inkardinasjoner. I lovboken fra 1983 heter det (kan. 269, nr. 1): «Diøcesanbiskopen må ikke skride til inkardinasjon av en kleriker medmindre hans partikularkirkes behov eller nytte fordrer det, og det idet gjeldende retts forskrifter med henblikk på respektabelt underhold av klerikerne står urokket.» Det innebærer at det er bispedømmets behov og finansielle muligheter til å lønne diakonene og prestene (for resten av livet) som skal være bestemmende for om en biskop kan ordinere/inkardinere en person. Uavhengig av om man er gyldig ordinert, må altså en prest vanligvis være inkardinert et sted for å kunne gjøre prestetjeneste og blir utnevnt til geistlige embeter i Kirken. Ønsker en eks-prest å vende tilbake til prestestanden, må han inkardineres på nytt.
Forutsetning for inkardinasjon i et bispedømme er at presten «skriftlig har erklært … sin vilje til å vie seg til [bispedømmets] tjeneste» (kan. 269, nr. 3) og har gitt et høytidelig løfte til biskopen om lydighet mot ham og hans rettmessige etterfølgere. Han får så overrakt et såkalt «inkardinasjonsskriv» fra biskopen. Inkardinasjon må aldri forveksles med «reordinasjon» som foretas når f.eks. en tidligere luthersk prest blir katolsk prest.
Når inkardinasjonen er på plass for Erik Andreas Heyerdahl Holth, kan han igjen begynne å utøve sitt kall som katolsk prest. Det innebærer at han vil kunne få «skriftemålsfullmakt», forrette messen og de andre sakramenter og preke. Han vil også kunne utnevnes til prestestillinger.
Flere har spurt om dette innebærer «interkommunion» mellom Den katolske kirke og f.eks. trossamfunnet NKK som Erik Andreas Heyerdahl Holth tidligere tilhørte, dvs. at man nå kan motta sakramentene i hverandres kirker. Så er ikke tilfelle. Sakramentalt fellesskap forutsetter et omfattende og strekt kirkefellesskap, hva som gjerne omtales med ord som communio. Det forutsetter mer enn gyldige sakramenter og eventuelt sammenfallende tro. Erik Andreas Heyerdahl Holth kom inn i dette vårt katolske fellesskap alt i 2012. Inkardinasjonen går på de interne forhold mellom de troende som alt er i full communio, og spesielt på diakoners og presters forhold til det øvrige hierarki i Kirken.