I dag feirer kirken helligkåringen av Mor Teresa, hun som sa om seg selv: «Av blod er jeg albansk, av statsborgerskap er jeg indisk, av tro er jeg en katolsk nonne. Når det gjelder mitt kall, tilhører jeg verden. Når det gjelder mitt hjerte, tilhører jeg fullstendig Jesu hellige Hjerte».
Og ellers var hun alltid beskjeden med hva hun sa om seg selv når noen spurte: «Jeg er ingen ting, og om meg finnes det ingen ting å fortelle. Jeg er bare et verktøy i Guds hender. Derfor skulle dere ikke snakke om meg, men om det arbeid som Herren har kalt meg til».
Vel…… med fare for å være ulydig mot Mor Teresa, er det nok akkurat det jeg skal gjøre i denne prekenen. Det er ikke bare meg, men hele Kirken som snakker om henne i dag – ikke bare Kirken, men hele verden snakker om henne i dag. Så vi må nok be Mor Teresa om å være tålmodige med oss, for det er henne vi feirer i dag.
Vi feirer henne som Kirkens forbilde og feirer henne som Kirkens forbeder. Den store forskjellen mellom helgener og superstjerner er at superstjerner synger for sin egen ære, mens Kirkens helgener alltid peker på Kristus. Og dette må vi ha i minne på i en dag som denne.
Vi ærer ikke Mor Teresa fordi hun har gjort store ting, for det er det mange som gjør, men vi ærer Mor Teresa fordi hun på en fullstendig måte har vært Kristi redskap. Så, når vi berøker hennes bilde, eller skal få velsignelse ved hennes relikvie, så er det ikke henne vi ærer. Vi ærer Kristus som fikk bruke henne som redskap.
Vi kan sammenligne dette med å ha et bilde av en man er glad i, med seg i lommeboken eller på mobiltelefonen. Det er ikke bildet i seg selv man er glad i, men bilde hjelper oss til å huske på den vi er glad i. Slik er det med alle statuer og bilder i denne kirken. Alt peker på Kristus. Vi ærer ikke døde bilder og statuer, men vi tilber den levende Gud.
Og det samme med denne messen. Når vi feirer den til Mor Teresas ære, så er det Kristus vi tilber og ikke henne, og på den måten lever vi i den samme ånd som henne. For henne var messen alt, for henne var sakramentet alt, for henne var denne daglige foreningen med Kristus grunnlaget for alt hun gjorde.
Hele hennes liv og virke, var rettet mot de fattigste av de fattige. Hun nøyde seg ikke med de som var rundt henne, men hun oppsøkte de menneskene som verden hadde glemt. Hun besøkte familier, og forlatte barn, hun tok seg av de døende og de som manglet mat og klær. Kort sagt, så tjente hun Herren ved å være blant «uønskede, de uelskete, og de vanstelte» og det som gav henne styrke var Eukariatien, for hun startet dagen alltid i kommunion med Kristus før hun utførte Hans arbeid.
Da hun mottok Nobels fredspris i Norge 1979, uttrykte hun sin misjon slik: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt vare på av samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».
Når vi hører alt dette, så er det lett å tenke «det lettere sagt enn gjort». Men dette var for Mor Teresa sannheten om alle de små ting hun og hennes søstre utførte med Herren daglig, de tingene hun allerede hadde gjort og fortsatte med å gjøre. For henne var det aldri fokus på store ting, å bli sett lagt merke til, eller finne sin plass blant verdens mektige, snarere tvert imot. Det som drev, og fortsatt driver, hennes nonner er å gjøre små ting med stor kjærlighet.
Da hun var i Norge ville hun ikke engang bo på Grand Hotell, slik prisvinnerne pleier å gjøre. Hun følte seg mer hjemme sammen med St. Josefs søstrene i deres kloster like bak St. Olav kirken i Oslo. Da det var snakk om en gallamiddag, mente hun at det var fryktelig bortkastede penger, så det ble derfor en enkel middag, og de pengene som skulle ha blitt brukt, fikk hun med seg tilbake til India som heller ble brukt på julemiddag for 2000 fattige i Kolkata.
Hun ble, til tross for intenst ubehag ved oppmerksomhet rundt hennes person, tildelt en rekke priser i løpet av sitt virke.
Den indiske prisen «Praktfulle lotus».
– Johannes XXIII-fredsprisen.
– Templeton-prisen for fremskritt innen religion.
– Den internasjonale Albert Schweitzer-fredsprisen.
– Balzan-prisen for å fremme fred og brorskap mellom nasjonene.
– Æresdoktorat fra universitetet i Cambridge.
– Honorær medlem av Order of the British Empire.
– Honorær medlem av den eksklusive britiske Order of Merit,
– USA’s Frihetsmedalje, som er den høyeste sivile amerikanske utmerkelse
– I tillegg ble hun den fjerde personen i historien som mottok amerikansk æresborgerskap.
Alle disse prisene mottok hun «til Guds ære og i de fattiges navn»
Ja, vi har et forbilde iblant oss, og hun har virkelig lært oss at det er mulig å begynne fra ingenting, å hjelpe fra ingenting – kun av kjærlighet, velvilje og Guds nåde.
Det er mulig å glemme seg selv, det er mulig glemme sine idealer, det er mulig glemme sine drømmer, for som hun sa: «når jeg ingen ting har, da har jeg alt». Det var ikke sitt eget liv hun levde, det var ikke sine egne idealer hun arbeidet for, og det var ikke sine egne drømmer hun fulgte. Det var Kristi liv og vilje hun levde.
Hun har virkelig lært oss at alt er mulig, om vi bare gir slipp på oss selv. Til stadighet minnet hun sine omgivelser på at vi alle er kalt til å bli hellige, kalt til å bli helgener og at det faktisk er mulig for oss alle! «Hellighet er aksept for Guds vilje. Hellighet er ikke en luksus for de få.. Den er ment for deg og meg. Det er en enkel plikt: Fordi du lærer å elske, lærer du bli hellig, og for å være i stand til å elske, må du be. Min utvikling i hellighet avhenger av Gud og meg selv». Vi har mye å lære av henne i dag, og jeg håper at vi ikke bare lærer av henne, men at vi også handler som henne, i våre familier, i våre vennekretser og i den byen vi lever i. Ja det er mulig, så la oss gjøre det!
AMEN
Hellige Teresa….. Be for oss…
kilder: katolsk.no