Det var fullsatt Vår Frue kirke til requiemmesse i går. Messen ble konselebrert av fem prester. Pater Erik Andreas Holth var hovedselebrant og hadde preken samt minneord om sr. Sylvia.
Å tro handler mer om å bli grepet enn å gripe eller begripe. Det vil ikke si at å gripe eller å begripe er uviktige i troen og erkjennelsens verden, men at det ikke ikke er vårt grep eller hva vi begriper som er det avgjørende når alt kom til alt.
For grepet vårt kan løsne og det vi begriper kan svinne hen, men det at Gud i Sønnen Jesus Kristus ble menneske, og ved det faktum opptok vår natur i seg, ja, det gir oss del i et håp som sprenger også de begrensninger sykdom og død setter for livene våre.
I lyset av inkarnasjonsmysteriet er det vi ser og minnes Sr. Sylvia, Magdalena Krisch, som er hennes borgerlige navn. De siste årene var for henne til tider preget av sykdom og tunge tanker. Disse årene bodde hun på Domkirkehjemmets sykehjem, der hun kunne få døgntilsyn og der hun trivdes – selv om dette for henne ble avslutningen på et liv i aktiv tjeneste blant Franciskus Xaviersøstrene og for Kirken.
Søster Sylvia ble født den 31. august i 1932 i Westfalen i Tyskland. Hun vokste opp sammen med sin bror hos foreldre som var aktive i kirke og menighet. Broren hadde hun kontakt med helt til han døde for noen år tilbake, men familien hans har hun hatt kontakt med helt til det siste.
Før hun trådte inn i kloster, tok hun sin utdannelse innenfor handel og kontor, en utdannelse som kom søstrene til gode da Sr. Sylvia kom hit til Bergen etter at søstrenes novisiat på Sylling var blitt nedlagt. Vi befinner vi oss nå i 1956. Sr. Sylvia var nettopp kommet til Norge etter å ha trådt inn i klosteret søstrene hadde i Kutzberg og som der fungerte som et kontakthus for postulanter og kandidater. Like etter sin ankomst i novisiatet i Sylling, ble dette nedlagt, og sr. Sylvia kommer hit til Bergen og til moderhuset i Nygårdsgaten 3. Hun avgav sine første løfter i 1958 og de evige løfter i 1961 – her i Vår Frue kirke på Maries Minde.
I tiden etter Vatikankonsilet ble det åpnet for at søstrene kunne ta en annen utdannelse enn den de hadde da de avgav løftene. For Sr. Sylvia åpnet det seg en vei til å bli kateket, med utdannelse i Tyskland både som kateket og for å undervise konvertitter. På slutten av 70-tallet dro Sr. Sylvia til Oslo for å være med i oppbyggingen av det nyetablerte Kateketiske senter ved bispedømmet, en videreføring av den kateketkommisjon som ble grunnlagt I Bergen allerede I 1970, der hun satt som en av medlemmene.
Det var derfor som kateket og trosformidler mange møtte Sr. Sylvia, i St. Paul menighet, på St. Paul skole, som lærer eller medarbeider i resepsjonen, med ansvar for intensivundervisningen på Hønefoss, og senere, mellom 2003 og 2009, på St. Olavs senter på Voss der hun også hadde undervisning av første kommunikanter og konfirmanter. De som møtte henne, husker hennes lune humor, og mange konfirmanter og førstekomunikanter vil erindre hvordan hun brakte ny pedagogikk inn i undervisningen, men også hennes evne til å snake deres språk.
Allerede mens hun var i Oslo begynte helsen å skrante, og etter noen år på Hønefoss ble hun alvorlig syk og måtte avslutte sitt arbeid i 1986. Det var likevel ikke før i 2009, da hun etter eget ønske flyttet tilbake fra Voss til Maries Minde, at hennes tid som kateket og underviser var over.
Den 19. desember fikk sr. Sylvia avslutte sin tjeneste blant de stridende Kristi søstre og brødre. Det er vemodig for oss som står rundt hennes båre, som kjente henne og var glad i henne. For sr. Sylvia selv tror jeg det var godt å få slippe nå. De siste årene var ikke så greie for henne, og det var tanker og følelser hun strevde med.
Nå kan vi si med den vise at alt ikke er som det synes å være og slik mange mennesker oppfatter det.
Det er en lærdom vi ikke minst møter i julehøytidens ulike tekster og bønner: Barnet i krybben er et lite og forsvarsløst barn, overlatt til omsorgen fra Jomfru Maria og pleiefar Josef, men barnet er like fullt Gud med oss – Herren gitt oss som frelser. Det kan synes som om Gud i krybben og på korset blir mindre, ja, forsvarsløst overgitt de onde og mørke kreftene i og rundt oss. Men Gud ble ikke mindre, men menneske ble i og ved ham større – ble gjennom hans død og oppstandelse skjenket muligheten til å gjenvinne vår tapte gudlikhet og ødelagte gudsbilde.
Det er en trøst når helse og livsmot svikter. Om vi mener vi mister grepet om ham, så har ikke han mistet grepet om oss.
Selv ikke etter døden er vi uten ham! I den tilstand som Kirken kaller Skjærsilden har han ikke overlatt oss til vår egen skjebne, men arbeider med oss og i oss slik at vi blir ham lik og kan få stå uten flekk og lyte innfor hans åsyn. Dette er troverdige ord, skriver den hellige Paulus: «Døde vi med ham, skal vi også leve med ham. Holder vi ut, skal vi også herke med ham. Fornekter vi, skal han fornekte oss. Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
