«Kjærlighetens lovsang” – p. Eriks preken, søndag 3. februar (4.søndag, år C)

Kjære troende!  Få tekster i Det nye testamentet er mer feilsitert eller og vrangfortolket enn «Kjærlighetens lovsang» i apostelen Paulus` første brev til Kirken i Korint – dagens episteltekst.  Denne teksten er gjentatte ganger sitert til inntekt for meninger om kjærlighet og samliv hverken apostelen da eller Kirken nå står inne for.

Ofte siteres teksten slik at «kjærligheten er størst av alt» – det vil si at så lenge følelsene er sterke nok, er alt tillatt – som i ordtaket «I krig og kjærlighet er alt lov». Men kjærligheten er ikke i konkurranse med Sannheten, men derimot den måten Sannheten skal forvaltes på og formidles ved, slik Paulus et sted skriver: «Å være sannheten tro i kjærlighet».

Den kjærlighet det i denne teksten er tale om er hverken den erotiske kjærlighet eller kjærligheten som preger venner imellom. Den type kjærlighet vi her har å gjøre med, er den guddommelige kjærlighet – den som sammen med troen og håpet skjenkes oss som gave og av Kirken er kalt de teologiske dyder. 

Av dem er kjærligheten den største, for nettopp kjærligheten skal forhindre at troen blir fanatisk og håpet gjør oss egoistiske og verdensfjerne.

Kjærligheten, som troen og håpet, gis oss som grunnlag, til hjelp og som mål for våre liv og for tjeneste. For det er nettopp Guds kall  dagens tekster dreier seg om: Selve tjenesten, men også de vanskeligheter tjenesten kan møte når den blir utført i troskap!

For vi er alle kalt av Gud, til å høre ham til og å leve i pakt med hans vilje, slik vi også ba i dagens innledende kollektbønn: «Herre, vår Gud, du har skapt oss for at vi skal prise deg».  Det er om mulig enda mer radikalt: Vi er alle kalt til å bli Ham lik, han som i Sønnen tok kjøtt og blod og ble oss mennesker lik.

Vi følger Guds kall på ulik måte og lever det ut i ulike sammenhenger.  De fleste stifter familie, har en sivil stilling og engasjerer seg kirkelig, politisk eller kulturelt i det samfunn de lever i. Andre følger utfordringen fra Gud ved å gå i kloster eller gir seg Gud og Kirken i vold gjennom en kirkelig tjeneste. Kallet til å bli Ham lik er det samme – dog på ulikt vis.

I en verden der samfunnet i stadig større grad tar avstand fra de kristne prinsippene, vil vi som troende og som Kirke i stadig større grad også måtte oppleve å stå i motsetning til det samfunnet vi lever i. De prinsipper som helt fra St. Olavs innføring av kristenretten inntil de siste år har fått prege lovgivningen, verdiene og synet på hva som er sant og usant, rett og galt i samfunnet vårt, er enten blitt svekket eller endret.

En Kirke som holder det for viktigere i liv og lære å leve etter det Gud har gitt til kjenne som sannhet kan ikke forvente å beholde sin plass ved de mektiges bord eller sole seg i glansen til maktens elite. Hvorfor skal Kirken forvente seg en bedre mottakelse enn det Kirkens Herre fikk, ham naboene og «gamle kjente» ville ta livet av fordi han tilbød dem sannhet, ikke show?

Gjennom hele Kirkens historie har biskoper, prester og legfolk måttet tåle å bli hundset, forfulgt og lagt i jern fordi de holdt fast ved det Kirken lærer om hvem Gud er og hva Gud vil. Det er ikke bare noe som skjedde i Kirkens første tid! Det skjer fremdeles i vår tid, og vil også være noe Kirken må forholde seg til i år og dager som kommer.

Da, brødre og søstre, er det trøst og oppmuntring i ordene fra Herren til profeten Jesaja, de vi hørte lest i dagens første lesning: «Se, jeg gjør deg i dag ti en fast borg, til en jernstøtte og en bronsemur mot hele landet… De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg,» lyder ordet fra Herren.

For at vi skal kunne stå støtt i tjeneste, skjenker Herren oss troen, håpet og kjærligheten. Der troen holder vårt fokus fast festet på Kristus, Herren og håpet jager frem mot løfter som engang skal oppfylles, der gir kjærlighetens gave oss del i den guddommelige natur – del i Ham som selv er Kjærligheten som er langmodig og velvillig, som ikke misunner, skryter eller brauter, ikke er usømmelig eller søker å fremme sitt eget, som ikke blir heftig og bitter, ikke gjemmer på andres ondskap eller gleder seg over urett, men gleder seg ved sannheten. Kjærligheten er den største av nådens gaver. Derfor oppfordrer apostelen oss til å strebe etter denne…

Å bli preget av Ham som er kjærlighet, er å bli Ham lik. Det er målet for Guds kall til Kirken som til den enkelte troende – hvilken tjeneste og oppgave vi nå er gitt å fylle. Måtte Herren gi oss del i sin kjærlighet slik at vi ved tro og med håp kan bli Kristus lik – han som er Kjærlighet.  I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.