Guds ord for festen for Kristi legeme og blod fører oss tilbake til Nattverdssalen hvor Jesus spiste sammen med apostlene, til denne kvelden da Gud ble igjen, som brød og vin, til verdens ende. Dagens kirkebønn uttrykker det på følgende måte: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder…
Kunne Gud gi sine barn noe større en dette? Ingen annen gave ville ha den samme verdien som nettopp hans eksistens i brødets og vinens skikkelse. Og ikke bare det at Han er der – han tillater oss å motta Ham. Gud vet godt at mennesket trenger hjelp i sin pilegrimsferd på denne jorden til Faderen i himmelen. At mennesket trenger støtte og føde for å kunne klare denne ferden med fred i hjertet og med en følelse av at man er ikke alene. Derfor finnes det kirkens fellesskap hvor Guds ord forkynnes og hvor eukaristiens sakrament skjenkes. Vi mennesker kan klare veldig mye på egen hånd, til å med uten å bevege oss utenfor husets murer, men eukaristien får vi ikke på egen hånd – den får vi gjennom Kirken og presten.
Dagens fest gir oss dermed en anledning til å oppdage på nytt denne invitasjonen som Kristus sender til enhver av oss. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. La oss dermed nytte denne næringen som styrker våre liv, både her på jorden og det evige liv: Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.»
I Corpus Christi prosesjonen inviterer Kristus oss til å gi vitnesbyrd om Hans tilstedeværelse i brød og vin og om at vi går Hans veier, at vi etterfølger Ham. Vi skal ikke skjule vår tro, men vi skal dele den, med glede og mot, med våre brødre. Gud minner oss en gang til om at Han går sammen med oss på livets veier.
Vi takker Gud for denne gaven – denne takknemligheten er så fint uttrykt av Petter Dass:
«En større skat ei ønskes kan av alt vi her kan have, enn at vår egen Frelsermann oss gives til en gave. Han sier så, vår himmelvenn: «Det er mitt legem, tag det hen, mitt blod som her deg skjenkes!» Vi får ham selv, slik som han er, vi får ham helt, vi får ham her, Hva større kan vel tenkes?»
(p.Marcin Zych)