Messen for søndag 22. mars ble filmet.
Pater Erik Andreas Holths preken:
Kjære troende!
«Gud ser ikke på det det som menneske ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet», leste vi i den første lesningen for denne fjerde fastesøndagen.
Noen mennesker opplever en pandemi som vi nå er rammet av som en straffedom fra Gud. Tanken kan nok være overbevisende nok, for sykdom som rammer oss selv eller våre nærmeste og innskrenkninger i den personlige frihet kan føles som straff. «Hvem har ansvaret?», «Hvem bør ta sin hatt og gå?»
For religionskritiske ikke-troende blir sykdom, ulykke og død raskt brukt som et argument for ikke å tro, og de konkluderer: «Vi kan ikke tro på en gud som tillater at uskyldige rammes av ulykke og død.»
I dagens tekster avdekkes et svar på slike påstander. Gud gir oss gjennom disse tekstene et innblikk i Guds tanke og vilje, og vi inviteres til ikke å se på det ytre, men inn i Herrens hjerte – han som gjennom profeten sier: «Jeg krever ikke at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere få leve.»[1]
Den blindfødte i dagens tekst ble av kirkefedrene sett på som en representant for hele menneskeslekten. Åndelig blinde fra vår fødsel av, trenger vi Guds nåde for å få åpnet øynene til å kunne se ham, hverandre og tilværelsen fra Guds perspektiv. Det er det Jesus ber disiplene å få øye på når han i evangelieteksten korrigerer deres vrangforestilling om hva som er årsaken til den blinde mannens uføre: «… han ble født slik for at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham.»
Det gjelder å ha flere tanker i hodet samtidig. Da vi for noen uker tilbake markerte starten på fastetiden Askonsdag, var fokuset festet på vår skjørhet og avmakt. Lite visste vi da hvordan coronapandemien nå viser hvor skjøre vi faktisk er. Smitte og sykdom er årsaken. Konsekvensene rammer hele vår økonomi og truer det velferdssamfunnet vi har regnet oss som en del av.
På denne fastesøndagen bes vi i vår avmakt og med all vår skjørhet rette blikket mot Guds allmakt og hans vilje til å frelse. Denne søndagen kalles av den grunn Laetare etter ordene i introitus, : «Gled deg, Jerusalem, du Sions datter… Fryd dere storlig, alle som er sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst.»[2]
Da Jesus gir den blinde synet ved å salve ham med jord og spytt og ber ham å vaske seg i Sjiloadammen ved Jerusalem, slipper han mer enn sollys inn i mannens liv. Jesus gir seg til kjenne for ham som verdens lys, det Lyset som skinner i mørket, men som mørket ikke har overvunnet.
Da vi ble døpt og da vi mottok konfirmasjonens sakrament, ble vi som David salvet og fikk ved disse mysterier del i Åndens syv gaver. Ved disse gaver fikk også vi del i Lyset som både gir oss å akseptere vår egen avmakt og behov for Guds nåde og hans frelse – men også lys til å se og tro på Kristus som Gud – Frelseren, full av nåde. Det er dette faktum den hellige Paulus viser til i dagens annen lesning, der vi hørte bli lest: «Brødre, engang var dere selv i mørke, men nå er dere lys, i Herren.
Kjære brødre og søstre i Kristus! Midt i denne usikre tid, der vi i fastetiden også er blitt nødt til å faste fra det fysiske fellesskap og dere i messen også må avstå fra å motta Kristus i kommunionen; løft hodene, rett ryggen! Se Ham, Guds lam, som tar bort verdens synder! Han skal som Den gode hyrde lede oss gjennom denne tid, den som for mange oppleves som «en dødsskyggens dal». Herren Jesus har selv gått veien foran oss – fra lidelse, gjennom død og mot livet. Ennå en gang skal han dekke bord for alle dem som lengter og søker etter Ham, de som med den blindfødte kaster seg ned for å hylle ham.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn
[1] Esek 18,23
[2] Dagens introitus, hentet fra Jes 66,10-11