Også denne søndagen legger vi ut den hellige messe fra St. Paul kirke. Prekenen kan også leses nedenfor. Følg med her på websiden, vi håper å sende en del direkte neste søndag og i den Stille uke. Nærmere detaljer om tidspunkt for dette vil bli lagt ut på forhånd.
Preken v/ p. Erik Andreas Holth
I sin roman «Lasarus» lar forfatteren Morris West oss møte pave Leo som står foran sitt livs nemesis; en stor hjerteoperasjon.
I møte med en mulig død, kjenner den tilsynelatende usårbare og urokkelige forkjemperen for Kirkens tro og lære seg med ett sårbar og slått til jorden.
For første gang i livet må han, denne Kirkens løve, stille de grunnleggende kritiske spørsmålene som også gjaldt hans liv: han som gjennom et helt liv hadde forsvart Kirkens trossystem, institusjon og lære, hadde han også formidlet tro og liv? Han hadde målt trossetninger på gullvekt, og mangt et menneske var av ham funnet for lett. Men i møte med mørket og en mulig død – hvordan skulle alt dette kunne føre ham til nytt liv og ny giv, uten Ham som all lære og ethvert dogme skal vitne om, rette seg mot og hegne om?
Gjennom operasjonen gjennomgår han sin omvendelse. På gresk heter dette «metanoia», og betyr noe sånt som «å skifte sinn».
Som den bibelske Lasarus blir han han bokstavelig talt ført ut av graven og gitt en ny nådetid. Som Lasarus, fikk han erfare livets seier over døden. Mørket ble vendt til lys og døden til liv fordi fikk møte Ham som gjennom sin oppstandelse har vist seg som livets seierherre.
Pave Leo fikk et nytt liv. I møte med lyset fra Livet selv, ble han opptatt av å fortelle om Ham som troen retter seg mot, og trossystemet han hadde forsvart så innbitt ble fylt med innhold; en levende tro på Livets Herre.
Kirkens Credo, trosbekjennelse, er ikke en bekjennelse til et «det», men et «Du.» Kirken er ikke en organisasjon stiftet for å fremme og bevare folkets moral eller en forvalter av mellommenneskelige ritualer. Kirken er en organisme – bestående av det folk som i, ved og med Ham har fått del i liv og udødelighet.
I en tid der vi daglig hører nyheter om mennesker som rammes av sykdom, og vi ser antallet mennesker som har mistet livet på grunn av pandemien, kan mangt et menneske føle at mørke og kulde tynger sjel og sinn. Den gamle påminnelsen, «Husk, du skal dø» har kommet oss så altfor nær.
I disse tider kommer han oss i møte som sier: «Den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø.» Det liv han gir oss bevares gjennom all vår forgjengelighet.
Han gir løfter om udødelighet, lys og liv. Troen forholder seg til Kirkens tro som noe som er virkelig – en sannhet. Troen griper fatt i den virkelighet Kirkens trossannheter ønsker å gi uttrykk for; Ham som virkelig er Sannheten og Livet. Kirkens trossannheter er gitt oss for å danne et vern om den tro som gir livet i Kirken næring og vekst.
For romanens Leo som for Bibelens Lasarus og hans søstre førte møtet med Jesus til nytt liv. Hvordan kunne deres liv og tro forbli det samme etter dette?
Men hva så med oss? Det er vel ikke meningen at vi også må vente på en slik lasarusopplevelse for at troen vår skal få liv og innhold, for at bønnen skal bli mer en oppramsing av ord, våre gudstjenester mer enn kirkeplikt og nestekjærligheten mer enn et halvhjertet pliktløp…?
Vi trenger ikke vente på svaret. Grunnlaget for det åndelige liv er allerede lagt: Som Lasarus er også vi ført ut av vår dåpsgrav, omhyllet av hvite linklær. I dåpen fikk vi både del i Kristi død og hans liv, Han som er oppstandelsen og livet!
Men som det gjaldt Lasarus, gjelder dette også oss: Linklærne vi bar ved vår dåp, er også våre likklær. Døden bærer vi med oss inn i livet. Den tid vi er inne i forkynner med all klarhet at dette er en realitet som rammer alle mennesker. Også vi som tror på Kristus og tilhører ham dør og skal følges til graven i likhet med de ikke-troende. Kristne sørger også over tapet av sine kjære, slik Jesus selv gjorde i tapet over sin venn Lazarus. Grunntekstens ord for Jesu sorg og gråt, betegner en sorg som opprører både hjerte og sinn.
Det som skiller troende fra ikke troende, er likevel dette: hos den troende skjuler livet seg midt i døden. «Den som tror på meg skal leve om han enn dør», sier livets Herre. Det liv Han gir oss del i, gir ikke bare håp for dette livet, men også for det evige liv: «Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Her peker Herren på nok et poeng: Jesus presenterer seg selv som Oppstandelsen og Livet som et svar på Marthas utsagn: «Jeg vet at han [d.e.Lasarus] skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.»
Midt i dette dødelige liv, kalles vi gjentatte ganger ut av død og grav til liv og tjeneste i Herrens nærhet.
I innledningssalmen til dagens første tidebønn, synges det daglig: «I dag om du hører Guds røst, forherd ikke deres hjerter.»
Jesu røst roper på oss, hver dag som med rette kalles «i dag» – kaller oss til daglig bønn, lovsang og eukaristi, nestekjærlighet, mot og offervillighet. Kort sagt: en tro som gis uttrykk i kjærlighet til Herren og vår neste!
I ordet og eukaristi får vi liv – et liv som skal leves ut i kommunionen, enheten, med Ham og med hverandre; ja, ytterst sett med alle mennesker. Dette gjelder, selv om kommunionen mottas «åndelig» – fordi dere som mottar kommunionen «på åndelig vis» gjennom dåpen og i troen hører Ham til. Gjennom Kirken er dere lemmer på hans kropp og i Ham er dere skjenket liv.
Ved Kirkens forkynnelse, hennes feiring av de hellige mysterier og gjennom hennes diakoni og nestekjærlighetens gjerninger skal mennesker kalles fra døden i livet til ham som er Livet i døden; Jesus Kristus, Herren. Han være ære i all evighet.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.